Da har jeg nettopp kommet hjem fra en kjempe helg i Whitefish med resten av AFS ungdommene i Montana.
Vi dro fra Bozeman midt på dagen på fredag, og kjørte til Whitefish, med stopp i Missoula for å hente Can og Pablo. Var framme i Whitefish rundt 8 - 9 kvelden. Det var utrolig koselig å se alle de andre igjen, har ikke sett dem siden AFS helgen i September!
Tror vi var oppe til klokken 3 på fredags/lørdags natta og snakket. Våknet klokken 8 neste morgen for vi skulle opp å stå på ski i Big Mountain, Whitefish's ski resort.
Big Mountain var utrolig vakkert, tror det er den vakreste plassen her jeg har vært så langt. Siden Whitefish liker like vel Flathead lake som er en diger innsjø, så fryser snøen til is pga. vanndampen, så trærne er helt hvite store masser! Det er utolig vakkert. Det kalles foresten snow-ghosts :p
Sto på ski med Can og Pablo meste parten av dagen, og koste meg kjempe mye! Can er fra Tyrkia og til alle dere som tror det ikke finnes ski-sport miljø i Tyrkia, tro om igjen, for Can er nemmelig på det tyrkiske landslaget i Ski-racing (altså slalom, super g, etc.). Pablo derrimot er fra Colombia og hadd aldri sett snø før han kom til Montana. Men det hindrer ikke gutten i å stå på ski som en galning, tror ikke gutten har frykt i seg. Meste parten av tiden var han nede lenge før både jeg og Can var nede, og ski-racere er ikke akkurat trege skiere. :p Pablo synes at det er utrolig morsomt å stå på ski!
Etter at vi dro tilbake til skolen (hvor vi bodde), fant vi ut at vi skulle stå på skøyter senere på kvelden, på innendørs arenaen i Whitefish. Det var kjempe gøy! De aller fleste hadde ikke stått på skøyter før så jeg tok på meg oppgaven med å lære Chris fra Bolivia kunsten, og om jeg så får si det selv, så gikk det aldeles utmerket! Pablo trengte ikke noen lærer i skøyting heller, han gikk kjempe fort rundt hele annleget. Som han selv sa "I wish it could have been longer, because I want to go really fast, and I do, but then I have to turn" haha.
Etter skøytingen så hadde vi en prat om resten av året. Noe som gjorde meg ganske deppa, og jeg føler det samme enda egentlig. Vi snakket om hvor fort resten av året kommer til å gå osv, og hva vi kan gjøre for å vise vår takknemmelig het til de som har tatt vare på oss her. Vet ikke helt hva det var som gjorde meg så trist, men det ble ikke noe bedre da Ray begynte å snakke om at hvis noen hadde byttet vertsfamilie eller kom til å bytte vertsfamilie pga problemer, at det hadde vært fint om man ordnet opp med dem osv før man dro, slik at man ikke etter lot seg slike problemer.
Ray og hans kone hadde en utveklingsselev for 15 år siden, som de hadde null problemer med, og de lovte å besøke hverandre og snakket om hva de skulle gjøre når han kom tilbake på besøk osv. De så aldri gutten igjen, han døde bare et par år senere. Det er nå 15 år siden og Ray klarer fortsatt ikke å snakke om det uten å gråte.
Syns det var utrolig strerkt å snakke om, og jeg innser hvor mye folk oppofrer for å ta vare på oss her, og det er jeg veldig takknemmelig for.
Jeg har lyst til å dra hjem når den tiden kommer, men samtidig så er jeg veldig redd for hvordan det kommer til å bli. Og det kommer til å bli utrolig trist å si hade til alle de jeg kjenner her, for jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å møte alle igjen.
Hjemmereisen skjer foresten i siste helgen av Juni, altså vi drar fra Montana den 28, og annkommer Seattle den 29 om morgene, mange land drar hjem allerede da, og noen drar hjem på den 30. Så jeg kommer hjem tidligst den 30 juni. Tipper vi drar hjem første dagen, for det er det AFS- Norge har innformert meg om. Når vi kommer frem til Seattle så må vi gå til landene vi kommer fra, det kommer til å bli utrolig trist å si hade bra til alle de andre utvekslingsstudente i Montana som jeg har blitt kjent med og blitt glad i.
Jeg orker ikke å gjøre noen verdens ting akkurat nå. Jeg har en økonomi-prøve i morgen og en 2 siders analyse til i morgen. I tillegg er jeg hengende etter i photography, hvor jeg skulle levere to innleveringer på fredag, men jeg er ikke ferdig med noen av dem enda. Akkurat nå er jeg bare trøtt og trist. Ikke missforstå meg, det bli godt å komme hjem, men det bli utrolig vanskelig å dra her i fra. Det var kjempe vanskelig å dra fra Norge og Levanger, men da hadde jeg i hvertfall vissheten om at jeg kom tilbake og at jeg kom til å se venne mine igjen. Denne gangen så er ikke noe av det sikkert, og det gjør meg forferdelig trist.
Tanken på at jeg sansynligvis aldri kommer til å se igjen noen av disse ungdommen er forferdeig. Kirill er den første som drar hjem 12 mai. Så drar Manar og JD en uke før resten, fordi de drar til Washington DC. til organisasjonen som ordnet med stipendene til dem, og som sendte dem med AFS. Så drar vi som er igjen med buss fra Whitefish til Seattle hvor våre veier skilles.
Så hvis noen noen gang bestemmer seg for å dra på jordomseiling, så ta meg med ok? For å se igjen alle sammen må jeg innom Egypt, India, Russland, Frankrike, Italia, Sveits, Tyskland, Tyrkia, Colombia, Bolivia og Brasil.
Beklager for et deppe innlegg, men det skjer en gang i blant.
